Fundraising

Har den siste mnd drevet med fundraising i Kitwe. Ungdommene er inviterte til Cup of Heroes i Lusaka og maa i forbindelse med det samle inn 1 million ZMK. Etter mange tapre forsok er naa pengene i boks, den skriftelige soknaden er det nok verre med. Fristen for sokanden gikk ut paa fredag, men kun 1 lag av de 11 lagene har klart aa levere den i tiden. I Zambia har alt sin egen tidsramme.

Det forste forsoket deres paa aa samle inn penger var et saa kalt vareity show, som kort fortalt handler om at folk betaler en liten inngangsavigft for aa kommer aa opptre, synge, danse o.l. Det var i folge ungdommene en veldig god ide, som alltid gav profit! Da dette er deres porsjekt hadde jeg ingen innvendinger. De ville i tillegg ha dette paa en fredag, da skolene stengte den dagen. For anledningen hadde jeg baket over 80 kanelboller som ungdommene skulle selge.

Den dagen maatte jeg reise tidlig for et skulle vaere paa et mote i Lusaka. Dagen skulle starte 09.00, da jeg kom 10.00, var ingenting tilrettelagt og alle sprang rundt for aa laane ting, som visstnok dagen i forveien var paa plass. Da jeg kom tilbake til Kitwe, og saa paa budsjette deres, hadde de ikke tjent noen penger paa denne dagen, de hadde faktisk gaatt med 20 000 ZMK i minus! Da jeg spurte etter kanelbollene, sa de at de var for dyre, saa ingen hadde kjopt de. I steden for aa redusere prisen, hadde de bestemt seg for aa spise kanelbollene! Paa toppen av at de hadde spist alle kanelbollene, hadde de satt opp lunsjpenger pa budsjettet!

Jeg kunne ikke gjore annet enn aa le, og sporre om kanelbollene var gode. De kom med den ene unnskyldningen etter den andre. Jeg sa at jeg hadde gitt de bollene til dem, slik at de kunne samle inn penger. Hva de valgte aa gjore med de var deres valg. Jeg provde aa fortelle de at fundraising handler om at alle bidra litt til felleskassen. Man spiser ikke opp mat, som skal selges og i tillegg tar penger fra fellekassen for aa spise lunsj. Man laerer saa lenge man lever, de syns alle at denne kanelbolle fortellingen er pinlig, saa jeg tror neppe noe lignende vil skje igjen!

Tiden min her naermer seg for alvor slutt, om 10 dager skal jeg paa end of service i Lusaka. Ungdommene min kom til meg i forrige uke og sa at de kom til aa bli dobbelt foreldrelose den dagen jeg reiser. Hver dag som gaar kommer jeg hjem med fantastiske fortellinger om disse ungdommene.